Kåseri

Litt mer feil, takk!

Det er ingen jeg er så imponert over som lærere. Jeg har vært både en god og en dårlig lærer, og jeg har vært både en mønsterelev og en melsekk, så jeg har grunn til å være imponert.

Christine Koth

Marthe Tetlie/Dinamo

I den første timen min som uutdannet vikar rakk en slu rev av en femteklassing opp hånden.

– Frøken?

– Ja?

– Har du hår på tissen?

Det var vinn eller forsvinn, selvsagt. Og det ble forsvinn. Men først etter førtifem minutter i absolutt kaos. Tyggis fløy veggimellom, og gardinene ble brukt som slengtau.

Det gikk bedre etter hvert. Og jeg var nok en ganske gøyal dramalærer da jeg hadde fått utdannelsen min. Men jeg fikset ikke helt det med å være konsekvent. Så når vi skulle ha forestillinger og øvde i helgene, sneik elevene – dette var på videregående og en god del år siden – seg til en sigg i garderoben.

– Det er ikke lov å røyke her, sa jeg, og så:

– Ok, få et trekk, da.

Så det var sikkert like bra at jeg fant meg noe annet å gjøre. Det siste året har jeg vært sammen med hundrevis av ungdommer, fra ungdomsskole og videregående, for å lage tv-serien Koht & Kidsa. Jeg ville vite hva som er annerledes ved å være ungdom i dag, i forhold til da jeg var på deres alder. Og det er skikkelig mye!

De er så snille og høflige, for eksempel. Sånn sa en lærer det:

– Jeg har elever som kommer bort til meg etter timen, tar meg i hånden og sier «Tusen takk for en veldig bra time. Jeg lærte veldig mye i dag.» Jeg tror ikke de vet hvor fantastisk det er, sa læreren.

De syns voksne er interessante. Stina på søtten, for eksempel, forteller med innlevelse om hovedlæreren sin:

– Tone sier at jeg kan bli psykolog, for jeg er så interessert i mennesker og følelser. Jeg snakker skikkelig fint med Tone.

Nå er selvsagt ikke alle elever sånn. Noen er sikkert som jeg var på videregående også, der jeg satt aller bakerst sammen med jentegjengen min og strikket rosa eller lyseblå acrylgensere – det var på åttitallet, alt var pastell –mens jeg tygget tyggis og ikke fikk med meg et ord. Vi syntes lærerne var bånn.

CHRISTINE KOHT

Christine er programskaper, forfatter og foredragsholder.

Men vi var ikke tapere, vi som ga beng. Vi var kule. Jeg gikk hundre prosent opp i rollen som showsjef for russestyret og strøk så det sang, men det bekymret meg ikke noe særlig, for jeg var ikke den eneste.

Det gikk nemlig fint an å være kul og ha elendige karakterer. Jeg hadde ingen karriereplaner og virkelig ikke dårlig tid. Vi var, tror jeg, en generasjon som hadde en sterk følelse av at det ville ordne seg. Og vi hadde lært at penger ikke var lykken, så det var ikke så mye å jage etter.

For de ungdommene jeg snakker med nå, er det helt sjokkerende. Ingen planer? Stryke? For gjett om de har planene klare! De skal ta en master, og de skal kanskje ha et år i utlandet, og de sparer konfirmasjonspengene sine til det, og når de er 27, skal de ha jobb og den rette partneren og så skal de få barn, for de vil ikke vente så lenge som foreldrene deres gjorde. Det er viktig å finne den rette, for de vil ikke, ikke skille seg.

Og de er så modne! Med laptopene sine og de stilige outfitene. Alle lærere kan selvfølgelig den strålende listen over hvordan dagens ungdommer skiller seg fra min generasjon: De røyker og drikker mindre. De bråker mindre og gjør ikke hærverk. De spiser sunnere og trener mer. De jobber hardere og får bedre karakterer. Og de er mye, mye bedre venner med foreldrene sine.

Grunn til å juble! Men jubel er det altfor lite av. Både jeg og ungdommene i serien syns fremstillingen av dem i media er urettferdig. Kroppspress, treningspress, motepress, presspress.

Og et evig gnål om Pisa-ranking og hvor dårlig det står til med lærernes kunnskaper.

Mens både elevene og lærerne helt åpenbart både er mer kunnskapsrike og hardtarbeidende enn noen gang. Dagens ungdommer er en suksesshistorie, ikke minst takket være smarte, vennlige og dedikerte lærere.

Nylig traff jeg alle elevrådsrepresentantene i Oslo og Akershus. Det var en fantastisk gjeng! Hjelpsomme og vennlige og interesserte og – modne. Med dem snakket jeg om noe viktig: frykten for feil. Den gjelder kanskje lærerne også, så mye mer ettergått som de blir av både ledelse og foreldre. Alt er proffere nå, og det er bra – men det gjør fallhøyden for alle parter større.

For én ting som var bra med den mindre proffe tiden jeg vokste opp i, var at det ikke var så farlig å snuble litt. Midt i all fornuften og innsatsviljen og varmen til disse fine ungdommene fins også en frykt for å feile, for å ikke lykkes.

De er mye mer eksponert for suksess enn det vi var. De vet at det fins «vinnere» og «tapere», begreper som faktisk ikke var gyldige da jeg vokste opp.

Noe av det viktigste vi voksne kan vise dem, er at det å snuble og feile ikke er så farlig. Og det gjør vi ved å væreåpne om at vi har feil, vi tar feil, vi gjør feil. Og det går bra likevel.