#kroppskontroll

Jeg er lege, har laga en pubertetsserie for barn og attpåtil født på TV. Selvfølgelig har jeg fått mange spørsmål om kropp.

Line Jansrud

Marthe Tetlie/Dinamo

Hva er mitt forhold til kropp? Andres kropp? Min egen kropp? Hvordan var det å føde på TV? Var det flaut å spille inn pubertetsserien? Hvorfor er puberteten flaut? Og ikke minst er vi blitt mer bluferdige enn vi var før? De fleste av spørsmålene er enkle å svare på.

Jeg elsker kroppen. Synes den er utrolig fascinerende. Under innspillingen av Newton pubertet kunne jeg holde en pose med isbiter under pungen på en ung gutt for å få den til å trekke seg sammen, uten å kjenne på noe mer enn kulde. Legestudiet gjør at du blir nødvendig avstumpa på en del områder. Når jeg tar på meg legefrakken, er det ikke mye som skiller en vagina fra en skulder. Dét er et syn vi forsøkte å ta med oss inn i serien. Selvfølgelig lo vi litt i skjegget også (ja, også jeg har et par skjeggstubber), for det er utvilsomt småkomisk at voksne mennesker koker maismel og vann for å lage sperm.

Selv om jeg vil påstå at jeg har et naturlig forhold til andres kropp, har også jeg et mer anstrengt forhold til min egen. Jeg har mine komplekser. Men i det store og hele er jeg glad i kroppen min. Og det å føde på TV var ikke flaut. Historien jeg ville fortelle barna, overskygga et ønske om å ta seg bra ut eller dekke seg til. Dessuten ble jeg overmanna av de kreftene som var i sving under hver ri – da blir et kamera og en fotograf i en krok bare bagateller. At noen hundretusener har sett det på TV, tenker jeg ikke spesielt mye over. Når hodet til babyen står ut av vagina, ser alle kvinner mer eller mindre like ut.

Bilde av Line JansrudLine Jansrud

(født 1985, fra Fetsund) er lege og programleder. Hun ble programleder for Newton på NRK høsten 2013, og laget våren 2015 en serie for barn og ungdom om pubertet. Fra høsten 2015 ble hun tilknyttet TV2 som programleder.

…jeg hadde lyst til å fjerne meg sjøl fra jordas overflate den dagen en klassekamerat kommenterte at det så ut som om jeg hadde bart i sollys.

 

Men hvis vi spoler tilbake til 90-tallet, hadde jeg dødd om jeg fikk vite at jeg skulle gjøre nettopp dette som 29-åring. For jeg hadde en flau pubertet. Holdt håndkleet stramt omkring meg i garderoben. Skammet meg over tilkommende former nærmest hatefullt.

Jeg var blant dem som var tidligst utvikla, særlig i front. Den romslige Adidas-genseren kunne ikke skjule at jeg begynte å få pupper. Jeg tror jeg gikk i tredje klasse da farfar spøkefullt kommenterte at jeg hadde fått noen «framvekster», før farmor som forstod hvor flaut det var, og hysja på han. I fjerde klasse begynte jeg med topper. I alle farger. Jeg husker fortsatt hvilke jenter i klassen som fikk pupper først. Så diskret som vi kunne, sjekka vi ut det i dusjen. Gutta forsøkte på sitt vis å få sjekka ut det samme. De kunne gjemme seg igjen i gymsalen, sånn at læreren ikke så dem, for så å låse opp døra til jentegarderoben innenfra. Gjerne med en Axe-flaske som de trykka febrilsk på mens de sjekka ut inventaret. Ingen gutter fikk se meg noen gang. Flaks.

Vi jentene snakka om når det var riktig å begynne med ordentlig BH. Visstnok når en blyant kunne stå fast under puppen hvis du krumma deg sammen. For min del skjedde det i syvende klasse. Min første BH. Hvit. Med blonder. 75A. Spilene kjentes så stive. Jeg husker jeg tenkte «skal jeg gå med en sånn hele livet!?» Bare noen år tidligere hadde jeg stått og betrakta min flate brystkasse i speilet, mens jeg holdt inn magen, stramma t-skjorta og lot som om de nederste ribbeina egentlig var pupper. Slappa jeg av igjen, forsvant puppene. Men nå var de altså kommet for å bli, og 75 A ble raskt til B, C, D, E. Jeg ble «hu med de store puppa». Det likte jeg dårlig. «Når skal de puppa dine slutte å vokse a!?» hørte jeg en gang på tvers av skolegården. Jeg krympa meg sammen. Syntes det var helt forferdelig.

Jeg var langt fra komfortabel med den kroppen jeg ble servert. Jeg hata bilringen som plutselig dukka opp over Miss Sixty-buksa. Og jeg hadde lyst til å fjerne meg sjøl fra jordas overflate den dagen en klassekamerat kommenterte at det så ut som om jeg hadde bart i sollys. Jeg ble kvalm! Det var fryktelig å miste kontrollen. Å bli voksen uten å kunne styre det sjøl. Men puberteten endte heldigvis godt. Sakte men sikkert begynte jeg å like kroppen min bedre.

 

Jeg tror det er vanskelig å komme unna en pinlig pubertet. Muligens har de et mer avslappa forhold til denne modningen inni regnskogen, men alle jeg har klart å snakke med på min vei, både gamle og unge, rapporterer om skam og flauhet i denne perioden. Likevel – den kan være mer og mindre flau. Og min pubertet var aldri så flau at jeg brukte bikini i dusjen. Det leser vi at den blir nå. Jeg for min del glemmer aldri den ene gangen ei i klassen valgte å dusje med truse. Vi tisket og hvisket. Hadde hun fått mensen? Det var sikkert det. Vi andre stod gjerne med puppa vendt mot veggen. Løp til håndkleet. Og tok trusa på mens håndkleet fortsatt var festa rundt oss. Men vi dusja alltid nakne.

Bikini i dusjen eller å droppe dusjen helt er altså, om ikke vanlig, blitt mye vanligere. Men hvorfor? Det er lett å peke på mobilkameraet og den korte veien nakenbildet har til sosiale medier. For mens vi i beste fall fløy rundt med et engangskamera og måtte betale for å få bilder fremkalt på papir, har samtlige av dagens unge et mobilkamera, og bildet er til enhver tid kun et tastetrykk unna det store internettet. Men viktigere, tror jeg, er at dagens unge er for vant til å ha kontrollen!

Paradoksalt nok har kroppseksponering aldri vært vanligere. På Facebook. På Instagram. På Snapchat. På bloggen. Nåtiden oversvømmes av selvportretter. Selfies. Altfor ofte overvinkla. Med trutmunn. Dype utringinger. Fleksa muskler. Oransjebrun hud med et tonn med foundation over. For ikke å glemme løsvipper. De vil bli sett – og likt. Bare ikke i dusjen! Der vil de skjule seg. Dagens unge kontrollerer sitt utseende i mye større grad enn det vi i g-strenggenerasjonen gjorde. Det vil si, deres offentlige og publiserte utseende. For av hundre selfier blir kanskje ett publisert. For det var dét som ble best. Der var kløfta finest. Dessuten ble kvisa retusjert. Og filter ble lagt på. Der ble six-packen tydeligst. Sånn, ja! #me #hverdag! Spontant nok. Post!

De unge har aldri vært så velregisserte som nå. Og med god regi heves kvaliteten. Nettopp dét gjør at det er hardere å stå i dusjen enn noen gang. For i dusjen står vi igjen med den nakne og uregisserte sannhet. Vi blir konfrontert med diskrepansen mellom utseendet vi vil ha (#beauty #inspiration), er vant med å ha (#makeup), og utseendet vi faktisk har (#nofilter #nomakeup). Og den er større en noen gang.

Jeg er så glad vi turte å dusje nakne. Å, ja da! Jeg savna absolutt Adidas-genseren der og da, men for hver gang jeg kjente vannstrålen på den bare huden, ble savnet mindre og mindre. Dessuten var jeg så heldig å se andre ufullkommenheter enn mine egne. For hei, med #noclothes, #nomakeup og #nofilter var ikke jeg lenger den eneste med hengepupper.