Hun inviterte

Ghandi & Undset

Loveleen Brenna inviterte Ibsen, Undset, Collett, Elstad og Gandhi hjem til seg. − Jeg leste og leste, og de satte meg til veggs, forteller hun.

Helene Uri

Einar Aslaksen/Pudder Agency

Jeg regner med at Brenna har hørt ordspill om at hun brenner for viktige ting, at hun er brennende engasjert, at hun er en brannfakkel i den norske samfunnsdebatten, så jeg spør i stedet:
– Hvilke fem ord ville du ha brukt for å beskrive deg selv?
Når en språkviter skal leke journalist, er dette et naturlig startpunkt.

Loveleen svarer imponerende kjapt:
– Ambisiøs. Uredd. Jeg er opptatt av substans. Jeg bruker klar tale.
Det var fire. Du mangler ett.
– Sårbar, sier Loveleen.

Jeg slipper ikke helt dette med ord og spør henne om hva favorittordet er.
– Kanskje potensial. Eller mulighet. Ressurs.
Ikke smeigedag?
– Nei, men jeg elsker alle kristiansandsord.
Sørlandsdialekter er musikalske.
Sørlandsdialekter er som å sveve bedagelig på silkeskyer.

Født i india

Loveleen er født i India og kom til Kristiansand som femåring. Hun er vokst opp med hindi, punjabi og norsk.

– Rent bortsett fra at det er praktisk for eksempel å kunne lese hva som står på skilt i India, er det en kilde jeg kan øse av. Men selv om jeg behersker alle språkene, er ikke beherskelsen symmetrisk. Ordforrådet mitt er begrenset i hindi og punjabi; blant annet mangler jeg fagterminologien. Jeg har lært punjabi av foreldrene mine – og av Bollywood-filmer. Men søsknene mine og jeg snakket norsk hjemme. Foreldrene våre ville jo at vi skulle snakke punjabi hjemme, men vi fikk det ikke til. Lekespråket var norsk: Sandkasse. «Det er urettferdig!». Og vi lekte tikken, som altså er sisten på kristiansandsk. Dette kunne vi bare på norsk! Senere oppdaget vi at selv om vi kunne punjabi, kunne vi jo ikke ungdomsspråket i India. Min flerspråklighet er en styrke.

– Har du et eksempel?

– I det siste har jeg tenkt mye rundt bruken av nikab. Og jeg forstår bedre når jeg leser om dette plagget på mine ulike språk. Retorikken er forskjellig. Innfallsvinklene likeså. Jeg ser flere og andre perspektiver enn jeg ellers ville ha sett. Når jeg leser om nikab i tekster skrevet på hindi eller på punjabi, handler det også om det forførende aspektet. Spenningen som oppstår når man ikke ser ansiktet og alt kommuniseres gjennom øynene. Den lille flørtende bevegelsen av en hånd. At jeg har tilgang på den slags tekster, gjør bildet mitt rikere og mer komplekst. Og før du spør: Nei, jeg synes ikke nikab skal brukes i en pedagogisk institusjon, verken av ansatt eller elev.

Loveleen Rihel Brenna

Loveleen har mastergrad i Utdanningsledelse, bachelorgrad i sosial pedagogikk og videreutdanning i flerkulturell forståelse. Hun er daglig leder av selskapet Seema, et kompetansemiljø på lederutvikling og organisasjonsutvikling innen mangfoldsledelse. I tillegg til dette leder hun også standardiseringskomiteen for Mangfoldsledelse ved Standard Norge. Hun har tidligere vært leder av Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) 2004 – 2011. I 2016 fikk Loveleen tildelt Fritt Ords honnørpris, hun har også tidligere fått Ole Vig prisen, Integreringsprisen, DIXI prisen, vært kåret til Norges tøffeste kvinne, for å nevne noe. Hun har skrevet syv bøker og flere artikler.

Helene Uri

Hun har doktorgrad i språkvitenskap og arbeidet i tolv år ved Universitetet i Oslo før hun sa opp jobben for å begynne å skrive på heltid. Hun debuterte med romanen Dyp rød 315 i 2001, og utgir i tillegg til sin skjønnlitterære produksjon en rekke fagbøker innen lingvistikk.

Ikke én løsning for alle

– Begge, eller alle, språkene må få likeverdig status, sier Loveleen. – Og det er viktig at man ikke underkommuniserer betydningen av å ha flere språk.

Hvordan har du gjort det overfor egne barn?

– I mitt første ekteskap var det sånn at pappaen snakket hindi til sønnene våre, mens jeg snakket norsk. Nå er jeg gift med en norsk mann, og norsk er hjemmespråket. Vi har lagt vekt på at vår felles datter skal høre hindi, bli fortrolig med det, og kjenne at også det er en del av henne. Hun har hørt sanger, barneregler og eventyr på både engelsk og hindi. Mine foreldre snakker punjabi til henne, og hun forstår det meste. For meg er det viktigste at det skal være mulig å gjøre alternative valg. Det er ikke én løsning som passer for alle.

Leder for FUG

Loveleen var leder for Foreldreutvalget for grunnopplæringen, FUG, i åtte år. Hun startet i 2004, og i 2007 ble hun utnevnt for en ny fireårsperiode. FUG er det rådgivende statlige organet i saker som angår samarbeidet mellom hjem og skole, med Kunnskapsdepartementet som viktig adressat.

Jeg ber Loveleen fortelle om sine år i FUG.

– Det var min første lederjobb, begynner hun.

– Det var skummelt, men utrolig spennende. Og jeg hadde en bratt læringskurve. Fra første stund var jeg opptatt av verdier; jeg ville ikke gi meg på det som var viktig.

Kristin Clemet var kunnskapsminister da Loveleen ble oppnevnt første gang, og Bård Vegar Solhjell satt i statsrådsstolen da hun ble reoppnevnt. To dyktige politikere – med vidt forskjellig politisk syn. I sin tid som leder for FUG samarbeidet Loveleen med fire ministre: I tillegg til Clemet og Solhjell også Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen.

– Det jeg har vært opptatt av, er uavhengig av partipolitikk. For meg er mennesket i fokus, ikke partipolitikk, ikke religion.

Hva gjorde at du lykkes så godt som leder for FUG?

– Jeg tror én av grunnene var at jeg alltid har vært dyktig til å skille sak og person. For å være litt personlig: Jeg ble skilt fra min første ektemann, og som skilt kvinne ble jeg utstøtt av store deler av det indiske miljøet i Norge. Jeg var ikke indisk nok for inderne. Samtidig oppdaget jeg jo at jeg ikke var norsk nok for nordmenn. Det er altfor mye fokus på ulikheter i kulturer, ikke på likhetene. Derfor mener jeg dette er noe av det viktigste: Man må holde seg til sak, ikke til person.

– Jeg ville ut av båsen som «minoritetskvinne», fortsetter Loveleen. – Jeg ville være en stemme for foreldrene. Det var jobben min. Da jeg var ny som leder for FUG, hendte det at folk spurte meg om hvilke foreldre jeg representerte. Jeg svarte at jeg representerte Matias og Mohammed. Jeg var opptatt av barnas smerte, foreldrenes avmakt og skolens handlingsplikt. Barnets opprinnelse er sekundært. Forskjellen mellom Matias og Mohammed er at den ene kanskje trenger en tolk, men det er ytre forskjeller. Jeg vil at barna skulle få det samme fokuset. Det var mitt fokus.

Og så sluttet folk etter hvert å spørre om hvem du representerte, og hvorfor en minoritetskvinne var leder for FUG?

– Ja, det var deilig. Jeg var leder for FUG. Jeg var ikke til stede som en såkalt minoritetskvinne.

Kunnskapsminister for én dag

Loveleen Brenna, hvis du var kunnskapsminister for én dag, hva ville du ha gjort da?

– Jeg ville ha tenkt hvordan jeg kunne ha bygd statusen til lærerne og lektorene.

Jeg hadde stemt på deg!

– Lærerne gjør en kjempeviktig jobb, og deres status må stå i forhold til den jobben de gjør. Og så er jeg opptatt av de lærerne som ikke fungerer. De er ikke mange, men la oss si at kanskje to prosent av lærerne ikke er skikket til å undervise. Jeg hadde gjort en innsats for å få dem over i stillinger der de fungerer. Men først og fremst ville jeg gitt skolen ro. Ting tar tid, jeg ville ha latt skolen være i fred i noen år. Jeg ville ikke ha vært en sånn minister som på død og liv skulle sette spor etter meg. Det er ikke nødvendig med nye reformer hele tiden. Ellers er jeg opptatt av overgangene. Både barnehage og skole mangler gode overgangsprosesser. Her kan mye bli bedre, og institusjonene må samarbeide. Dette gjelder særlig barn med spesielle behov, de mest sårbare elevene. Jeg tror det trengs å tenke nytt om overgangene mellom barnehage og skole, mellom barnetrinn og ungdomstrinn, mellom ungdomstrinn og videregående opplæring.

Språkbruk

– Språk betyr enormt mye! Vi må problematisere språkbruken og lete etter de rette begrepene. Negativ språkbruk kan kategorisere mennesker på uheldig måte. Når jeg holder kurs eller foredrag, spør jeg ofte forsamlingen om deres assosiasjoner til ordet minoritetskvinne.

Og hva svarer folk?

– Hijab, undertrykt, mange barn.

Hm.

– … og god til å lage mat!

Det var jo noe. Men du har rett, det er en tydelig demonstrasjon av ordenes makt.

– Ja, for assosiasjoner plasserer en gruppe i godt eller dårlig lys, og dette igjen påvirker tiltak og handlinger.

Jeg synes du kunne ha opprettet en språkministerpost, sier jeg.

Det hadde du rukket etter lunsj.

«Både barnehage og skole mangler gode sammenhenger og overganger. Her kan mye bli bedre, og institusjonene må samarbeide. Dette gjelder særlig barn med spesielle behov, de mest sårbare barna.»
Loveleen Brenna

Camilla Collett

– Jeg har et nært forhold til norske forfattere, sier Loveleen, nokså ut av ingenting, høres det ut som.

Lovende begynnelse! sier jeg.

– Jeg inviterte Ibsen, Undset, Collett og Elstad hjem til meg.

Du inviterte dem hjem til deg?

– Ja, sammen med Gandhi. Jeg leste og leste, og de satte meg til veggs. Jeg forstod at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv.

Og dette gjorde du ved hjelp av norske forfattere? Dette er jo som musikk i en norsk forfatters ører!

– Ja. Jeg tror det er Camilla Collett som sier at du må ta et oppgjør med dine egne fordommer før du kan ta et oppgjør med andres.

Der kom det. Selvsagt hadde damen en plan med utsagnet sitt.

– Jeg leste om arrangerte ekteskap i Undset, forteller Loveleen. – Noen år tidligere hadde jeg i norske medier uttalt meg støttende til arrangerte ekteskap. Jeg hadde nærmest frontet arrangerte ekteskap.

Støv på hjernen

– Verdier, sier Loveleen, – blir overført enten direkte eller indirekte. Og indirekte kan være vel så effektivt. Det kan være smådrypp hver dag som sender signaler til barna. Har du sett Støv på hjernen?

Den gamle norske filmen, mener du? Fra femtitallet? spør jeg og lurer på hvor hun vil nå.

– Fra 1959. Et tidsbilde. Den er utmerket!

Er den?

– Den viser både inkluderings- og ekskluderingsmekanismene. Jeg har brukt den i undervisning. Det er min metodikk! Den filmen burde ha vært obligatorisk!

Av alle ting vi har snakket om i løpet av dette intervjuet, er dette det mest overraskende.

– Du, det virker så bra! Når jeg har vist den filmen for minoritetsspråklige elever, får det dem til å snakke om problemstillingene uten at de kjenner seg som en minoritet. Det er en lettelse for dem at det ikke alltid er deres kultur som skal diskuteres og debatteres. Det er forløsende. Elevene kan vise til en av personene i filmen og si «Akkurat dette skjedde med meg da jeg sluttet med hijab».

Så det er metodikken?

– Ja, for mekanismene i filmen har overføringsverdi, den setter elevene på sporet og leder til egen refleksjon. Det gir elevene mulighet til å identifisere seg, til å motsi eller å forsvare.

Ikke snakk negativt!

Du kan gi ett råd til den norske eleven – hva ville du ha sagt?

– Jeg ville ha sagt at skolegang er nøkkelen til fremtiden. Læreren din kan motivere deg og gi deg god undervisning, men du må ta ansvar selv også. Det er viktig å ha noe å strekke seg etter. Finn noe du brenner for, så du finner din styrke.

Og hva ville du ha sagt til foreldrene?

– Ikke snakk negativt om skole, fag, lærere mens barna hører på. Ikke snakk negativt om naboen, om noen grupper i samfunnet – da kan man ikke samtidig forvente et mobbefritt miljø på skolen.

Og til lærerne?

– Snakk positivt om de ulike hjemmene! Ikke kategoriser dem. Bygg en god relasjon, hvor man blir enige om hva skole og hjem skal samarbeide om. Ikke glem at såkalte ressurssvake foreldre kanskje slett ikke er det. En forelder som mange ville ha kalt ressurssterk, kan ha over hundre reisedøgn i året – er man da en ressurs for sine barn? En forelder som mange lett ville betegnet som ressurssvak, er kanskje hjemmeværende, til stede og dermed en enorm ressurs for sine barn. Skolen må utløse ressursene i ethvert hjem! Det er oppgaven!

– Du, sier Loveleen Brenna, – når jeg snakker nå, så kjenner jeg at jeg godt kunne tenke med å engasjere meg i skolefeltet igjen. Å arbeide med mangfoldsledelse i skole og klasserom: Det er en drøm.