Kåseri

Fanatastisk

Sigrid Bonde Tusvik

Ingunn Dybendal

Hver dag måtte jeg hjem. Sa ha det til de andre og gikk alene inn. Ikke for å leke, ikke for å passe på noen småsøsken. Jeg skulle hjem og skrive. Skrive før jeg kunne skrive. Prosessorientert skriving kalte mamma det. Jeg ante ikke hva det betydde, det kunne likeså godt ha blitt kalt krusedulletimen. Der satt jeg, sju år gammal hjemme ved kjøkkenbordet med arkene foran meg og fikk beskjeden: Hva har du gjort i dag? Søstern kunne allerede skrive godt, så jeg ble sittende ved siden av henne med mine border av liksombokstaver og fikk framføre etterpå. Akkurat slik mamma hadde lært av en amerikansk guru. For oss var det lek, fantasien spruta, og stolt kunne jeg lese opp hva slags dag jeg hadde hatt mens en og annen p, m, a og o hadde dukket opp i krusedullene mine på arket. Utenifra og inn kjøkkenvinduet kunne det selvsagt se ganske fanatisk ut, men innenfor lå det spenning i lufta. Dette er det motsatte og vakre med lærere. Dere er fanatikere, helt besatt av pedagogikken. Skriveprosessen hjemme varte i flere år, nesten helt til jeg ble korrekturleser i Dagbladet i studietiden. Det ble en dyd av nødvendighet å måtte jobbe med bokstaver.

lærerne jeg vokste opp med, ruseløkkalærerne og mammas kolleger, skulle man nesten tro var skuespillere. Skuespillere med dårlig alkoholforbruk, for de drakk rett og slett for lite. Men desto mer gitarspilling, historiefortellinger og store, høylytte middager. Eller dører som ble lukket, og bøker og litteratur som ble diskutert uten at vi andre fikk vite hva som skjedde, verken i bøkene eller i livene deres. Denne gjengen som var imot repeterende læring, begynte med gruppearbeid tidligere enn andre og var sikkert generelt i opposisjon til det vanlige skoleverket.  Vi kunne lukte lang vei en litt nerdeaktig måte å elske lærerfaget på. Jeg kan godt huske samtaler der jeg ikke forstod noen ting av det som ble sagt. De snakket FAG! Og idet du ville vite hva de holdt på med, ble du bare møtt med pedagogiske, åpne spørsmål tilbake: Hva vil du gjøre nå? Hvordan har dagen din vært? Hva syns du er vanskelig? Har du forstått oppgaven?

oppgaven søsteren min og jeg fikk gjentatte ganger, var å stå på øverste trinn på kjellertrappa og rope ned ord som kjeller, kino og kjøtt. Lite visste vi at det var kj-lyden vi ble trent på. Vi trodde alle barna rundt i nabolaget stod og ropte kjøtt ned i kjelleren for å høre hvor fin klang det var i trappeoppgangen.

alle barne- og ungdomsprogrammer på TV måtte vi se på i fellesskap. Det verste som kunne skje, var at sjel og sinn ikke fikk med seg hva ungdommene der ute fulgte med på. Vi fikk beskjed om at det å være lærer holder deg ung hele livet. Likevel har ingen av oss blitt lærere. Vi hopper ikke etter Wirkola i vår familie. Vi blir heller ikke gode i de fagene det ikke undervises i. Matte og engelsk, gym og naturfag. Ingen av disse fagene hadde vi hatt rundt kjøkkenbordet. De kom som et sjokk. Jeg trodde skolen var å skrive en lang fortelling. Skolen skulle også vise seg å kreve at du kunne den lille multiplikasjonstabellen. Den kan jeg fremdeles ikke i dag, ingen sa jeg skulle rope seks ganger åtte ned kjellertrappa.

bilturene våre hadde et stort sangrepertoar. Midt i Knutsen og Ludviksen-sangene kunne det dukke opp en tysk sang: Ob er aber, über Oberammergau, oder aber über Unterammergau, oder aber überhaupt nicht kommt, osv. Greit å lære litt tysk innimellom, selvsagt. Og nynorsk er aldri vanskelig, det er bare å skrive i vei i alle sammenhenger. Rart at ikkje alle elevar ser det, sa læraren heime!

å være lærer virker som du aldri lander. På den positive måten. Du jobber mot et mål for straks å starte med nye mål. Som et dataspill med mange lag, og som til slutt bør ende med at i hvert fall noen elever alltid vil huske deg som den læreren de trengte for å bli den de er i dag. Som min lærer, Asbjørn, på ungdomsskolen som lot meg lese side opp og side ned av stilene mine for klassen. Han skjønte at jeg måtte få lov til å skinne i norskfaget fordi jeg hatet gymmen og matten. Læreren flyr over deg i tolv år. Noen elendige, en god del slappe, noen utslitte og noen fantastiske eller fanatiske, eller en blanding: fanatastiske. De fine lærerne var de som var på parti med oss. De som ikke føyk inn på personalrommet, men de som somla ut av klasserommet og fikk med seg hva vi egentlig dreiv på med.

så måtte vi hjemme leve med at vi fulgte strenge timeplaner, ble lurt til å tro at ingen rektorer hadde krav på verken høstferie eller vinterferie, og at lærere må på kurs en uke hver sommer. Og at når du kommer hjem i helgene, må du vise pupillene dine til en paranoid, lett stressa rektormamma, så du beviser at du heller ikke denne helgen har prøvd å sniffe formfett. Selv katten måtte vise pupillene når han kom hjem om natta hos oss. Han ble etter hvert kastrert.

Sigrid Bonde Tusvik

Komiker, programleder og forfatter