Kåseri

Upedagogisk arena

Christine Koht

Marthe Tetlie/Dinamo

Hvor er Frode? Frode! Frooode! Frode er borte! Full oppstandelse i den lille barnehagen min. Verken barna eller de voksne har sett Frode på skikkelig lenge. Frode, hvor er du?

Der er Frode! I toppen av det kjempehøye treet midt i uteområdet. Tenk hvis han faller ned! Tenk hvis han dør! Enorm opphisselse. Ikke husker jeg hvordan Frode kom ned, men det gjorde han, for nå er han industridesigner og en rik, voksen mann.

For det gikk jo på et vis, i min barnehage på 70-tallet også, selv om alt var utrolig mye mindre proft enn i dag.

Jeg har et koselig bilde fra da jeg var fem år: Jeg og den to år gamle søsteren min hånd i hånd på vei nedover gaten. Jeg fulgte henne til parken alene, før jeg gikk videre til barnehagen. Tillitens tid – før det ble for mange biler og skumle menn – så små barn kunne godt få ansvar for enda mindre barn.

I dag hadde det kanskje blitt en bekymringsmelding av det. Men det meste var litt mer på halv tolv. De gangene mamma hentet oss, tok hun gjerne en sigg sammen med onkel Peder før hun gikk hjem. Der sto de og skravlet og røyka – røyka! – ved barnehageporten, og selv i en alder av 72 syns mamma det er flaut å bli minnet om dette.

Og hun og onkel Peder snakket garantert ikke om barnehagen som pedagogisk arena! Jeg tror mamma var fornøyd bare fordi det var gjerde rundt den, og resten fikk vel ordne seg selv. Det gjorde det jo også, selv om verken foreldrene eller de som jobbet der, hadde særlig uttrykte læringsmål for oss.

Det gikk bra med Simon for eksempel, selv om han alltid spiste fettstiftene våre. Simon hadde steppefot, akkurat som Frode, og begge hadde kanskje ADHD? Men ingen satte i gang noen tiltak, verken på grunn av klatringen eller fettstiftspisingen.

Christine Koht

Christine er programskaper, forfatter og foredragsholder.

Ikke på grunn av det fascinerende snørret til Simon heller, som dinglet langt og grønt ned mot leppa hans, før det plutselig forsvant opp i nesa igjen. Eller han spiste det. Siden vi gikk der og surret og lekte og gråt, stort sett uten intenst voksennærvær, ble det jo til at vi spiste mye rart, i barnehagen som utenfor.

Lillebeth smakte på tiss, husker jeg. Arne slikket på et iskaldt smijernsgjerde og fikk ikke tunga løs. Blod og panikk. Tøft.

Men mest var vi ute etter søtt. Vi fikk jo så lite godteri på 70-tallet, så vi drømte om margarinklumper rullet i sukker. Brødskive med sukker på. Alle slags deiger. Det smågodtet vi ikke hadde råd til, kostet fem øre stykk, og én stykk var ganske liten.

Godtesuget skaffet meg ett problem i barnehagen, og én liten business. Jeg løy for å heve statusen min. Jeg sa at pappa jobbet på en kokosnøttfabrikk og skulle komme med kokosnøtter til alle. Jippi! Men så kom det jo ingen kokosnøtter, og alle spurte hvor han ble av, og jeg hadde det guffent ganske lenge.

Businessen gikk bedre. En dag spurte Simon med snørret om han kunne få se tissen min. Nei, sa jeg. Du kan få fem øre, sa Simon. Det var jo noe annet. Kan jeg også få se, spurte Frode. Har du fem øre da, svarte jeg. Det hadde han ikke, men han kunne ta med i morgen.

Ryktene gikk, så jeg holdt businessen min gående en hel stund, bak det røde uthuset, og ingen voksne sjekket hva vi drev med. Jeg fikk femøringer nok til både en ekte jojo-tråd og opptil flere sure padder.

Og imens satt onkel Peder og klimpret på gitaren sin, og drømte vel om en sigg. Kanskje jeg skulle hatt et tiltak jeg også, men det visste jo verken jeg eller onkel Peder.

Og med dette mener jeg ikke å si at det ikke har noe å si hvor mange kvalifiserte som jobber i barnehagen, eller hvilke ressurser den får tildelt, eller hvilke mål vi har med den. Klart det betyr noe!

Min generasjon var de som begynte å gå i barnehage i et stort antall, fordi de hjemmeværende mødrene våre begynte å ta utdanninger og jobber. Selv hadde de vokst opp i ganske tradisjonelle og strenge hjem, men de hadde 70-tallet med seg og ville være annerledes enn sine egne foreldre.

Vi fikk mer kos, mer frihet og mer oppmerksomhet enn det de hadde fått som barn. Og da barna deres, mine jevnaldrende altså, ble voksne og fikk barn igjen, har de bare øst på med enda mer kjærlig oppmerksomhet. Og det har alle de andre voksne som er rundt dem også.

Men mens vi skulle ut i en mer rufsete og mindre strømlinjeformet tilværelse, der de fleste følte seg trygge på at ting ordner seg på et vis, skal dagens smårollinger møte en verden som er proffere, men som også føles mindre trygg. Fallhøyden virker større. Det fins vinnere og tapere, ord vi nesten ikke kjente.

Det er den tingen jeg tenker at alle som har med barn og unge å gjøre, bør være ekstra oppmerksom på. At det er viktig å få snuble og falle og feile og dumme seg ut, og så ha voksne rundt seg som har gjort det selv, og som husker at det ikke var så farlig. De kommer til å trenge å vite det. Og vi voksne har godt av å huske på det selv også.