Portrettet

Mangfold er en styrke

Loveleen Brenna mener det er ett ord som best betegner hva som er viktig for å skape et mangfoldig og inkluderende barnehagemiljø, for barn og ansatte: Språk.

Helene Uri

Einar Aslaksen / Pudder Agency

Loveleen Rihel Brenna er et kjent navn for alle som følger en smule med i norsk samfunnsdebatt. Hennes faglige bakgrunn er studier innen pedagogikk, psykologi og flerkulturell forståelse, og en mastergrad i utdanningsledelse. Hun har en overveldende CV, blant annet som medlem i Verdikommisjonen, styremedlem i Røde Kors og i UNICEF. Fra 2011 har hun vært fakultetsstyreleder for Fakultetet for lærerutdanning og internasjonale studier på Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har vært leder i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets Kvinnepanel og for Foreldreutvalget for grunnopplæringen. Hun har også ledet Brennautvalget, som ble nedsatt for å utrede Et systematisk pedagogisk tilbud til alle førskolebarn. De siste fire årene har hun drevet sitt eget firma, Seema, som har som formål å arbeide for å styrke valgmulighetene for jenter og kvinner med flerkulturell bakgrunn. Loveleen fikk nylig Fritt Ords honnørpris.

Jeg regner med at Brenna har hørt ordspill om at hun brenner for viktige ting, at hun er brennende engasjert, at hun er en brannfakkel i den norske samfunnsdebatten, så jeg spør i stedet:

– Hvilke fem ord ville du ha brukt for å beskrive deg selv?

Når en språkviter skal leke journalist, er dette et naturlig startpunkt. Loveleen svarer imponerende kjapt:

– Ambisiøs. Uredd. Jeg er opptatt av substans. Jeg bruker klar tale.

– Det var fire. Du mangler ett.

– Sårbar, sier Loveleen.

Jeg slipper ikke helt dette med ord og spør henne hva favorittordet er.

– Kanskje potensial. Eller mulighet. Ressurs.

– Ikke smeigedag?

– Nei, men jeg elsker alle kristiansandsord. Sørlandsdialekter er musikalske. Sørlandsdialekter er som å sveve bedagelig på silkeskyer.

Loveleen Rihel Brenna

Loveleen har mastergrad i Utdanningsledelse, bachelorgrad i sosial pedagogikk og videreutdanning i flerkulturell forståelse. Hun er daglig leder av selskapet Seema, et kompetansemiljø på lederutvikling og organisasjonsutvikling innen mangfoldsledelse. I tillegg til dette leder hun også standardiseringskomiteen for Mangfoldsledelse ved Standard Norge. Hun har tidligere vært leder av Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) 2004 – 2011. I 2016 fikk Loveleen tildelt Fritt Ords honnørpris, hun har også tidligere fått Ole Vig prisen, Integreringsprisen, DIXI prisen, vært kåret til Norges tøffeste kvinne, for å nevne noe. Hun har skrevet syv bøker og flere artikler.

Helene Uri

Hun har doktorgrad i språkvitenskap og arbeidet i tolv år ved Universitetet i Oslo før hun sa opp jobben for å begynne å skrive på heltid. Hun debuterte med romanen Dyp rød 315 i 2001, og utgir i tillegg til sin skjønnlitterære produksjon en rekke fagbøker innen lingvistikk.

Født i india

Loveleen er født i India og kom til Kristiansand som femåring. Hun er vokst opp med hindi, punjabi og norsk.

– Rent bortsett fra at det er praktisk for eksempel å kunne lese hva som står på skilt i India, er det en kilde jeg kan øse av. Men selv om jeg behersker alle språkene, er ikke beherskelsen symmetrisk. Ordforrådet mitt er begrenset i hindi og punjabi; blant annet mangler jeg fagterminologien. Jeg har lært punjabi av foreldrene mine – og av Bollywood-filmer. Men søsknene mine og jeg snakket norsk hjemme. Foreldrene våre ville jo at vi skulle snakke punjabi hjemme, men vi fikk det ikke til. Lekespråket var norsk: Sandkasse. «Det er urettferdig!». Og vi lekte tikken, som altså er sisten på kristiansandsk. Dette kunne vi bare på norsk! Senere oppdaget vi at selv om vi kunne punjabi, kunne vi jo ikke ungdomsspråket i India. Min flerspråklighet er en styrke.

– Har du et eksempel?

– I det siste har jeg tenkt mye rundt bruken av nikab. Og jeg forstår bedre når jeg leser om dette plagget på mine ulike språk. Retorikken er forskjellig. Innfallsvinklene likeså. Jeg ser flere og andre perspektiver enn jeg ellers ville ha sett. Når jeg leser om nikab i tekster skrevet på hindi eller på punjabi, handler det også om det forførende aspektet. Spenningen som oppstår når man ikke ser ansiktet og alt kommuniseres gjennom øynene. Den lille flørtende bevegelsen av en hånd. At jeg har tilgang på den slags tekster, gjør bildet mitt rikere og mer komplekst. Og før du spør: Nei, jeg synes ikke nikab skal brukes i en pedagogisk institusjon, verken av ansatt eller elev.

Vi må lære å tenke på mangfold som noe positivt, at ulikhetene er en ressurs og en styrke, sa Loveleen Brenna (t.v) til Helene Uri da de møttes til en prat.

Ikke én løsning for alle

– Begge, eller alle, språkene må få likeverdig status, sier Loveleen.

– Og det er viktig at man ikke underkommuniserer betydningen av å ha flere språk.

– Hvordan har du gjort det overfor egne barn?

– I mitt første ekteskap var det sånn at pappaen snakket hindi til sønnene våre, mens jeg snakket norsk. Nå er jeg gift med en norsk mann, og norsk er hjemmespråket. Vi har lagt vekt på at vår felles datter skal høre hindi, bli fortrolig med det, og kjenne at også det er en del av henne. Hun har hørt sanger, barneregler og eventyr på både engelsk og hindi. Mine foreldre snakker hindi til henne, og hun forstår det meste. For meg er det viktigste at det skal være mulig å gjøre alternative valg. Det er ikke én løsning som passer for alle.

Sak, ikke person

– Det jeg har vært opptatt av, er uavhengig av partipolitikk. For meg er mennesket i fokus, ikke partipolitikk, ikke religion. Jeg har vært dyktig til å skille sak og person. For å være litt personlig: Jeg ble skilt fra min første ektemann, og som skilt kvinne ble jeg utstøtt av store deler av det indiske miljøet i Norge. Jeg var ikke indisk nok for inderne. Samtidig oppdaget jeg jo at jeg ikke var norsk nok for nordmenn. Det er altfor mye fokus på ulikheter i kulturer, ikke på likhetene, eller på det å være menneske. Derfor mener jeg at det er noe av det viktigste: Man må holde seg til sak, ikke til person.

– Jeg ville ut av båsen som «minoritetskvinne», fortsetter Loveleen.

– Da jeg var ny som leder for FUG, hendte det at folk spurte meg om hvilke foreldre jeg representerte. Jeg svarte at jeg representerte Matias og Mohammed. Jeg var opptatt av barnas smerte, foreldrenes avmakt og skolens handlingsplikt. Det er sekundært hva barnets opprinnelse er. Forskjellen mellom Matias og Mohammed er at den ene kanskje trenger en tolk, men det er ytre forskjeller. Jeg vil at barna skulle få det samme fokuset. Det var mitt fokus.

 

Minister for en dag

– Loveleen Brenna, jeg utnevner deg herved til kunnskapsminister for en dag. Hva vil du gjøre for å endre ting til det bedre i barnehagesektoren?

– Det er så mye bra i norsk barnehage. Vektlegging av lek. Verdisynet, synet på mangfold. Utrolig bra! Norsk barnehage bygger sosial kompetanse, bygger selvfølelse, bygger mennesker. Barna utvikler språket. La skolen ta seg av kunnskapen, sier jeg.

– Ingenting som kan bli enda bedre?

– Joda, jeg ville ha gjort mitt for at alle skulle få mulighet til å gå i barnehage, at det ikke er økonomiske hindre for noen. Og så ville jeg ha sikret voksentettheten. Jo mindre barna er, jo viktigere er voksentettheten. Jeg ville sørget for større arealer i barnehagene. Noen barn trenger ro.

– Noe mer? Du har jo en hel dag!

– Da ville jeg ha tenkt på hva som kan gjøres for å anerkjenne assistentenes rolle – jeg ville ha gitt assistentene et skikkelig løft!

– Hvordan da?

– Jeg hadde ønsket tilbud om kurs og faglig oppdatering, og jeg måtte ha laget en skikkelig oppfølgingsplan. Og må de kalles assistenter? Jeg synes ikke det ordet står i forhold til hvor viktig denne gruppen er! Det må da finnes en yrkesbetegnelse som gjenspeiler den sentrale rollen disse menneskene spiller i barnehagen? Jeg ville ha igangsatt en orddugnad for å finne rett betegnelse.

– Tror du rett yrkesbetegnelse hadde gjort noe for statusen til barnehageassistenter?

– Ja! Språket, hva vi kaller noe for, betyr enormt mye. Vi må problematisere språkbruken og lete etter de rette begrepene. Negativ språkbruk kan kategorisere mennesker på en uheldig måte. Når jeg holder kurs eller foredrag, spør jeg ofte forsamlingen om deres assosiasjoner til ordet minoritetskvinne.

– Og hva svarer folk?

– Hijab, undertrykt, mange barn.

– Hm.

– … og god til å lage mat!

– Det var jo noe. Men du har rett, det er en tydelig demonstrasjon av ordenes makt og betydning.

– Ja, for assosiasjoner plasserer en gruppe i godt eller dårlig lys, og dette igjen påvirker tiltak og handlinger. Ellers er jeg opptatt av overgangene. Både barnehage og skole mangler gode sammenhenger og overganger. Her kan mye bli bedre, og institusjonene må samarbeide. Dette gjelder særlig barn med spesielle behov, de mest sårbare barna.

 

«Både barnehage og skole mangler gode sammenhenger og overganger. Her kan mye bli bedre, og institusjonene må samarbeide. Dette gjelder særlig barn med spesielle behov, de mest sårbare barna.»

Ikke snakk negativt!

– Hvis du skulle gitt et råd til foreldre med barn i barnehagen?

– Ikke snakk negativt mens barna hører på. Ikke om barnehagen, om de ansatte, om foreldrene, om de andre barna. Ikke snakk negativt om naboen, om noen grupper i samfunnet – da kan man ikke samtidig forvente et mobbefritt miljø i barnehagen, og senere på skolen.

– Og til barnehageansatte?

– Snakk positivt om de ulike hjemmene! Ikke kategoriser dem. Bygg en god relasjon, hvor man blir enige om hva barnehage og hjem skal samarbeide om. Ikke glem at såkalte ressurssvake foreldre kanskje slett ikke er det. En forelder som mange ville ha kalt ressursterk, kan ha over hundre reisedøgn i året – er man da en ressurs for sine barn? En forelder som mange lett ville betegnet som ressurssvak, er kanskje hjemmeværende, til stede og dermed en enorm ressurs for sine barn.

Mangfold er en styrke

– Hva er viktig for å skape et mangfoldig og inkluderende barnehagemiljø, for barn og ansatte?

– Ett ord?

– Du kan iallfall begynne med ett ord.

– Språk.

– Et godt valg.

– Språket trengs for å binde mennesker sammen, for å samarbeide, for å legge til rette for utvikling. Barnehagen byr på en unik mulighet for språkutvikling hos barn. Og her er de muntlige tradisjoner viktige. Mange barn i norske barnehager kommer fra land med sterke muntlige fortellertradisjoner. Det må tas vare på. Dette tror jeg er en uutnyttet ressurs. Når man kommer fra en muntlig tradisjon, lagrer man kunnskap i form av bilder og fortellinger – og er ikke bare bundet til skriften. Det er en styrke! Dette bør ansatte vite om.

– Og videre?

– Jeg skulle ønske de ansatte ikke fokuserte på forskjellene. Mangfolds­modenheten …

– Fint ord, avbryter jeg, og selv om jeg ikke har hørt det før, så skjønner jeg jo hva det betyr.

– Fint ord og viktig innhold. Mangfoldsmodenheten hos barnehageansatte må utvikles enda mer. Vi må lære å tenke på mangfold som noe positivt, ha en visjon om at ulikhetene kan brukes, at de er en ressurs, en styrke. Barn som går i barnehager med barn med forskjellig opprinnelse, får en multikulturell kompetanse, som selvsagt er kjempeviktig. Vi må ikke bare identifisere mangfoldet, men også bruke det. Telle antall språk og ha dem dokumentert, nedskrevet på et papir, er ikke så interessant, men å bruke det språklige mangfoldet i språkstimulerende tiltak for eksempel, det er å gjøre mangfoldet til en styrke.