Mitt skoleminne


Hva husker du best fra skoletiden din? Vi spurte et knippe kjente personer.

  • MITT SKOLEMINNE

    Hva husker du best fra skoletiden din?
    Vi spurte et knippe kjente personer.

  • Stian Blipp
    Blond
    Oslo
    Vannmannen
    Min lærer på barneskolen var en fantastisk fyr. Han het Øivind Østerbøe og elsket musikk og show. Det gjorde at vi hadde to prosjekter i året som kulminerte i en forestilling for foreldrene eller for hele skolen. Jeg gjorde alt fra å spille «Knocking on Heavens Door» på gitar, til å rappe Eminem iført singlet og doo-rag. Jeg husker det som det absolutt gøyeste.
  • <
  • Peter Moi Bubresko
    Brunt
    Brune
    Oslo
    Tvillingene
    Et godt skoleminne for meg var da læreren, eller frøken som vi kalte henne, valgte å lese høyt fra stilen min «I geitas klør» foran hele klassen. Dette var i andre klasse på barneskolen tror jeg, og jeg var fryktelig stolt!
  • Jenny Jensen
    Brunt
    Brune
    Borgen
    Oslo
    Barneskoletiden var fast skolepult, en frøken jeg så veldig opp til, gøyale turer, spennende læring og en tid som raste forbi altfor fort. Det å begynne på ungdomsskolen var stort. Jeg følte meg voksen som kunne gå til bakeren og handle i skolefri. Baker Høyer i Bjerkvik hadde helt kla rt verdens beste skolebrød!
  • Ravi
    Rødt
    Oslo
    Tyren
    Mitt beste skoleminne er frigjøringsdagen i 89 eller 90. I storefri samlet rektor alle elevene i skolegården. Dette var en gammel, sur, streng og skummel rektor. Så sa han: «Jeg tror aldri dere vil forstå hva vi følte den dagen i 1945. Men for å gi dere en ørliten følelse av hva det dreier seg om, så skal dere få fri rest en av dagen.»
  • Rune Gokstad
    Blå
    Høvik i Bærum
    Skytten
    Jeg gikk på Årvoll skole, og den jeg husker best, er Inger Margrethe Gaarder, mor til forfatteren Jostein Gaarder. Vi hadde henne som klasseforstander de seks første årene, en varm, morsom og raus dame. Når hun fikk lønn, sendte hun et par av oss, det gikk på omgang, opp til Årvoll senter for å kjøpe kokosboller. Ifølge mine foreldre var hun i liten grad opptatt av at jeg ikke brukte stor bokstav i star ten av setningen, eller at jeg konsekvent unnlot å sette strek, slik at t ble l. Jeg husker også at jeg på en klassefest ikke ville være med på «flasketuten peker på». Hun trakk meg da til side og sa at hvis jeg fortsatte å være en som ikke ønsket å delta, ville jeg ende opp med et kjedelig liv. Hun hadde rett i mye, men ikke i det.
  • Else Kåss Furuset
    Blond
    Oslo
    Krepsen
    I 5. klasse var jeg rebell på lavt nivå, mest opptatt av å drikke malevann og høre på «Absolute Music». Da jeg skulle bøye «To be» skrev jeg selvsikkert «I be, you be, he/she/it be, we be, you be, everybody be». Det viste seg å være feil. Jeg må innrømme at jeg veldig overrasket, for på barneskolen ble jeg såpass trygg på meg selv at jeg nærmest antok at jeg var verdensmester i det meste. Og det kan jeg takke lærerne mine Elin, Liv og Petter for. Deres interesse for å lære bort bøying av verb og å få folk over bukken er én ting, men det jeg husker best er at jeg følte de var like glade i meg og alle de andre selv om alt innimellom gikk på trynet. Jeg følte meg elsket selv om engelsken min gikk rett vest, den veien høna sparker. De ga meg en trygghet jeg har med meg i dag, selv om pappa ble kalt inn til konferansetime. Engelsk er viktig, men man kommer ganske langt med «I be».
  • Marco Elsafadi
    Brunt
    Brune
    Bergen
    Skytten
    I 1987 kom jeg til Norge som flyktning, og gjennom fotballaget fikk jeg raskt venner på skolen. Språket mestret jeg effektivt, men det var i matematikk jeg skulle slite. På ungdomsskolen toppet det seg, og skolen besluttet å gi meg tilpasset undervisning. Geir het læreren som hjalp meg å knekke mattekoden og ufarliggjorde det som alle er redde for, nemlig å gjøre feil. En dag jeg satt og regnet sa Geir plutselig: «Der gjorde du en glimrende feil, Marco». Jeg ble nysgjerrig. Hva var en «glimrende feil»? Geir ville forklare det så snar t jeg kunne vise ham hva jeg gjorde feil. Med litt hjelp forsto jeg problemet. «Skjønte du hva du gjorde feil?», spurte Geir. «Ja.», sva rte jeg. «Derfor var dette en glimrende feil, nå forstår du oppgaven», sa Geir. «Matematikk handler ikke om å gjøre alt rett, men om å lære oppgavene. Det er når du forstår hva du gjør feil at du lærer mer.» Fra den dagen var jeg alltid motivert til å regne over oppgavene to ganger, og jeg følte meg smar tere når jeg oppdaget egne feil, i stedet for å føle nederlag og utilstrekkelighet.